I MORGEN …

… reiser jeg til Rikshospitalet, avdeling SSE (Epilepsisenteret), for operasjonsvurdering. Ettersom jeg ikke vet når jeg er “online” igjen, har jeg bestemt meg for å lage et lite innlegg i dag. Det finnes nemlig ikke trådløst nett på “bruket”, så blogging fra sykesengen blir ikke mulig denne gangen (jft. Island) Men hun jeg snakket med på telefonen i går, var neeesten sikker på at det “var mulig å koble seg til internettet ute i fellesstuen“!? Hjelpe meg! Er det der jeg skal sitte i grå kosedress og svare på mail og blogge de neste ukene tro?! *smiler*

Hvor mye ønsker jeg å dele av det som skjer sykehuset? Jeg vet ærlig talt ikke. Tror jeg får ta det litt som det kommer. Men det er som flere av dere sier; hva om det finnes noen i samme situasjon som meg “der ute” som har stor nytte av å få vite at det kanskje kan finnes en framtid uten medisiner? Ja, da virker det plutselig veldig fornuftig på et vis; å skulle fortelle litt om diagnosen min, behandlingen, operasjonen osv.  hvis jeg kan hjelpe noen ved å fortelle “min historie” …

Jeg både gleder og gruer meg til morgendagen. Gruer meg til å skulle være så lenge borte fra de elskede barna mine. Gleder meg over å endelig være i gang med utredelsene. Det er virkelig en lettelse! Jeg har levd med sykdommen i mange år. Jeg oppdaget at jeg hadde epilepsi som 17-åring, noe som resulterte i at jeg fikk førerkort på bil noen år senere enn venninnene mine, men bortsett fra det ble ikke ungdomsårene så mye preget av sykdommen. Medisinene fungerte godt, jeg hadde sjelden eller aldri anfall.

Men etter mitt første svangerskap begynte gradvis ting å forandre seg … Komplekse partielle anfall ble stadig mer vanlig, og en slitsom tid med utprøving av en rekke nye medikamenter begynte. Bivirkningene var definitivt det verste; svimmelhet, hodepine, hukommelsestap osv. osv. Det å skulle være i full jobb, være husmor, supermamma og flink kone og alt på en gang var veldig vanskelig – nesten umulig … Selv om jeg etter hvert bevisst valgte å ikke lese den lange listen med bivirkinger når jeg startet på et nytt medikament – det var jo bare deprimerende – endte jeg alltid opp med å lese den allikevel, rett og slett for å få en forståelse av hva som skjedde med kroppen min … Nervemedikamenter er pyton:(

Jeg er derfor sååå glad for at nye og bedre MR-bilder nå viser at en tinningslappsoperasjon antagelig vil være løsningen for meg. Dvs. det er det vi skal prøve å finne ut av nå i løpet av oppholdet mitt på SSE. Kryss fingrene for meg! Et liv uten medisiner ville være helt himmelsk!! Tenk å kunne bli fullt og helt “meg selv” igjen?! For noen år tilbake var det ikke i mine tanker engang, at et kirurgisk inngrep ville kunne gjøre meg helt frisk en dag. Men med de nye MR-scannerne er det blitt mulig å oppdage den virkelige “årsaken til problemet”. Og plutselig sitter vi inne med en masse informasjon vi ikke hadde da jeg fikk påvist sykdommen som 17-åring. Spennende! … det skal bli fantastisk å bli helt frisk! Ikke minst med tanke på barna og familien min …

Huff, dette begynner å bli veldig laaangt?! Jeg tror det får rekke for i dag, jeg;) Men helt til slutt; takk igjen for alle hyggelige hilsener, kommentarer og mail! Tenk å få så mye omtanke og støtte fra mennesker jeg egentlig ikke kjenner!? Fantastisk!! Tusen takk, kjære bloggvenner! … når jeg er “online” igjen vet jeg, som sagt, ikke – men vi høres forhåpentligvis straks!!

Den største klemmen