At mor i huset snart skal reise til Oslo og bli borte i tre laaange uker, er noe som må forberedes nøye - ikke bare med tanke på mitt eget sykehusopphold, men også med tanke på de tre gutta mine som nå skal være "hjemme alene" ... Jeg skriver fortløpende ned alle viktige datoer så fort det dukker opp et nytt skriv fra skole eller barnehage; det skrives, noteres og understrekes, tegnes piler og smilefjes:) Til min kjæres store skrekk begynner imidlertid almanakken å bli urovekkende tettskreven; fotballtreninger, kamper, tannlegetimer, skoledisco, foreldremøter, bursdager osv. osv. Huff, hvordan skal dette gå?! Det blir nok hektiske dager for de her hjemme ...
Foto: AnettesHus
Jeg, derimot, er redd jeg går en ytterst rolig og antagelig ganske kjedlig tilværelse i møte ... 18 dager på Rikshospitalet med diverse tester, EEG, Video-EEG, SPECT, PET-scanning og MR-scanning - men mest dødtid. Heldigvis får jeg lov til å ta med meg laptopen. Endelig skal jeg få tid til å svare på alle mail!! Og så kommer jeg nok til å blogge litt - hvis jeg er i form til det da (jeg skal av medisiner) Hvor mye jeg kommer til å skrive om selve sykehusoppholdet er foreløpig litt usikkert ...
Hvor personlig kan en bli, uten at det blir privat?! I enkelte tilfeller er denne grensen vanskelig å trekke, synes jeg ... Jeg har bevisst valgt å ikke la bloggen bli noen dagbok, jeg skriver ikke hva barna mine foretar seg hver dag, legger sjelden ut bilder av barn og familie. Men jeg ønsker jo at leserne mine skal bli litt kjent med meg. Jeg har etter hvert blitt vant til å dele små, utvalgte hverdagsglimt ... Så å ikke skulle skrive noen ting om denne "store og omveltende" fasen i livet mitt, ville føles veldig rart - nesten litt unaturlig?!
Bloggen gir meg så mange gleder. Ikke minst på grunn av hyggelige kommentarer og mail fra dere lesere:) Samtidig så vet jeg jo så inderlig vel at de få som legger igjen en hilsen, bare utgjør en liten promille av de som faktisk besøker bloggen min hver dag ... Hvem er alle de andre?! Dette er en tanke som gjør at jeg automatisk ønsker å "lukke døren". Jeg blir nesten litt irritert på meg selv noen ganger;) Det er jo så naivt å tenke at det bare er de medbloggerne og leserne jeg "kjenner", og etter hvert har blitt så glad i, som titter innom bloggen min ... Jeg veeet jo at det ikke er slik, men allikevel er det ofte så lett å glemme seg bort! Majoriteten av leserne mine kjenner jeg jo overhodet ikke ... Bør jeg blogge om egen sykdom, utredning og hjerneoperasjon? Eller blir det for privat?
Foto: unn.no
Tenker du ofte over dette? Hvor synes du grensen går mellom personlig og privat?
Stor klem
Jeg fikk forresten denne flotte awarden i dag! Tusen takk, Stine ♥
__________________________________ 
_____________________________
_____________________________
tirsdag 9. februar 2010
FORBEREDELSER ... og personlig vs. privat
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
FØLG HAGEPROSJEKTET!
SPØRSMÅL & SVAR
SYSTER YSTERS LEILIGHET
INNLEGG MED MUSIKK:)
GAMLE SKATTER
BYGGE HUS I SVEITSERSTIL?
SVARTE DETALJER
HOME COLLECTIONS SPRING/SUMMER 10 CATALOGUES - bla i kataloger på nett:)
SHOPPING-TIPS!
GET ORGANIZED!
ANETTESHUS.COM ON FACEBOOK
FLOWERS
BEAUTIFUL HOMES
UKAS BLOGGER, BOLIGPLUSS
MITT SISTE FUNN ...
UKENS SUNNE TIPS! NYE TIPS HVER UKE HER PÅ BLOGGEN:) klikk på bildet/linkene under bildet
EN ANNERLEDES SOMMERFERIE ...
101 kommentarer:
Du er inne paa min "Favorites" og i kvertfall engang i uken er det kosestund her paa östkysten av Ísland der mor i huset sitter foran datan lenge lenge og titter paa fine blogg i baade Norge og Svergie, jeg haaper allt gaar bra og jeg er sikker paa at mannfolka dine kommer til aa savne deg mer en havet er dypt. Kjærlig hilsen Anna en av de saam stikker innom uten spor ;-)
Jeg kom over bloggen din via en annen interiørblogg. Synes du har en veldig koselig blogg, det jeg har sett i hvert fall. Skjønner godt at du ikke vil dele alt på nettet, det hadde i hvert fall ikke jeg gjort. Lykke til på Rikshospitalet, da!
Grensen privat/personlig er veldig vanskelig. selv skriver jeg om det meste som handler om meg, men jeg skriver ikke om hverken venner eller familie. Utenom sånne overfladiske ting som at de har vært på besøk, jeg har nevnt at de finnes her osv. Det er mange tema jeg kunne ha tenkt meg å tatt opp på bloggen min, men siden det hadde innebært å eksponere venner og familie, deres meninger, mine relasjoner til dem, eventuelle problemer vi har osv, så gjør jeg ikke det.
Så jeg tror kanskje grensen min mellom privat og personlig er at jeg kan skrive om ting som omhandler meg, men ikke de rundt meg, det blir privat. Hvis du skjønte den :) (det er sent og jeg ser jeg er dårlig til å forklare..)
Grensen din er det bare du som kan finne ut av, uansett hva "alle andre" sier. Er du usikker så ikke skriv om det du funderer på. Bedre å ta seg tid til å fundere enn å skrive noe man angrer på:)
Lykke til hvertfall, jeg har vært til diverse utredninger opp gjennom årene, ikke for å ta fra deg motet, men jeg holdt på å kjede vettet av meg... Ta med deg mange bøker! :)
Ja det vert travelt for pappaen no☺ Kjem nok til å gå bra, må jo det med ein slik plan du ha laga til dei☺
Og klart det vert spennande for deg, 3 veker er lenge, men som du skreiv for ei stund tilbake; det å vere frisk for familien sin er ein viktig prioritet.
Lykke til med operasjonen!! Kryssar fingrane for deg!!
Og ja, eg har tenkt på kor privat ein kan bli her på bloggen. Eg har vel skrive litt om meg og min sjukdom, eg tenker at dei som ikkje bryr seg gløymer det. Då skriv eg heller med tanke på dei som les bloggen min, og på ein måte vert kjendt med meg. Om det var forståeleg...
Men er opp til kvar enkelt kor mykje ein vil dele, ein har jo ingen plikt til å dele noko som helst!!
Klem M ♥
Hei Anette:)
Håper ikke det er noe alvorlig, men samtidig så er det jo det med tanke på hvor du skal operere..
Jeg er ny i bloggverden og kom over din side via en annen blogg som jeg kjente til.
Skjønner godt at du har så mange følgere...du har et utrolig vakkert hjem og en fantastisk god smak og bloggen din er bare helt nydelig!!!
Skjønner godt at du tenker sånn...kjenner at jeg blir litt paranoid noen ganger, for man vet jo som du sier ikke hvem som leser og er inne på siden...
Jeg er spesielt ikke glad i å legge ut noe om barna mine.
Når det gjelder det du skriver om så ser jeg ikke noe galt i å skrive litt om det i hvertfall uten å gå i dybden.
Jeg tenker litt sånn at jeg ikke vil skrive om noe som på et hvis kan bli brukt av andre negativt eller som kan få noen følger...
Litt vanskelig å forklare hva jeg egentlig mener..
Men vi er alle mennesker, noen med gode hensikter andre med dårlige, men så lenge det skrives om noe som de med dårlige ikke kan utnytte på noe hvis så tror jeg det går greit...
Håper du forstår hva jeg mener...
Ønsker deg all lykke til og håper mannen og barna dine klarer seg godt når du er bortreist:)
Har lagt deg til på min lille "amatør" blogg, hehe og gleder meg til å følge deg:)
Stor klem og god natt:)
Merete
Hei hei. Jeg leser bloggen din hver dag og legger igjen ett spor i ny og ne :) Skjønner det er vanskelig å sette grensen for hvor mye du vil dele med oss lesere, ingen av oss bloggere har vel en fasit der dessverre. Uansett må du ha masse lykke til! Vi tenker på deg
Hei Anette, kan tenke meg litt hvordan du har det ang det.har sykebarn..og velgerå bligge om det,men på lukket side.det jeglegger ut om meg og min sykdom(arvelig) legger jeg ut etter egen mageflelse..men tenker mestpå ungene somnå er tenåringer,såjeg spør de om det ergreit. Syns det er greit å skrive noe omseg selv,men kanskje holde noe tilbake, pga, alle de du ikke kjenner...tenker på deg,vet hvor slitsom psykisk det er med eeg, videoovervåking, osv er.. klem på klem
Hei.
Lykke til med operasjonen. Jeg har fulgt deg ca 1 måned og prøver å legge igjen kommentar de gangene jeg er innom, men jeg skjønner hva du mener med alle de andre. Hvor privat/personlig en skal være er jo opp til hver enkelt, men det kan være skummelt. Min mann påpekte det hjemme forleden dag.
Håper gutta klarer seg uten deg hjemme. Men det er rart med det. Mor gir jo trygghet...
Klem fra Mona C♥
hei på deg :)
jeg er innom bloggen din hver eneste dag. bloggen din er kjempe fin og du har en utrolig fin smak og et flott hus som man kan være veldig misunnelige på.du er en stor inspirasjons kilde for meg :)
det kan være vansklig å sette grenser for hva man skal dele og ikke, men det er det jo bare du selv som må bestemme. Men å dele litt uten å gå i detaljer kan vel være greit...
lykke til ihvertfall! både til deg og mann og barn.
bra du kan ha med laptopen,koselig å høre litt fra deg.. hadde blitt 3 lange uker uten å være innom bloggen din :P
god natt :)
Tenker selv mye på hvor av privatlivet det er verdt å vise frem i bloggingen, og har foreløpig en "hemmelig" blogg hvor min identitet er skjult. Nå begynner jeg riktignok å bli kjent med andre bloggere, og da utgir jeg navn, adresse o.s.v. Ja i morgen skal jeg faktisk møte ei jeg har blitt kjent med her inne.
Håper folk leser blogger fordi de liker stilen, og ikke har onde hensikter.
Noe personlig må en blogg tross alt være hvis den skal ha sin sjarm.
Hm, vanskelig det der.
Ønsker deg i alle fall et godt opphold i Oslo, og håper alt går bra med deg.
Stor klem
Hei, Anna fra vakre Island! Så gøy at du endelig skrev en liten hilsen:) Takk!!
Klem
Anette:)
Heia.
Ja det er ikke bare bare, men veldig glad for at du "deler" ting med oss her da. ;o)
God klem fra meg. ;o))
Anette,I love your blog and so glad you have a translator. My thoughts and prayers will be with in your journey. The boys will really appreciate you when you get home.
smiles, alice
Lykke til på Riksen. Har vært der mye selv, og har møtt noen av de mest fantastiske menneskene i verden der :)
Stor klem og god natt:)
Kristín Ketilsd.
Jag laser din blog varje dag fran San Diego i Kalifornien (jag ar svensk som flyttade hit 2001). Jag ser fram emot dina tips varje dag och har fatt manga goda ideer fran din blog.
Jag hoppas allt gar bra pa sjukhuset.
Catrin
Det er så mange flotte blogger, -du er en av de- og jeg er ikke flink til å legge igjen spor.
Men titter innom alle de 300 bloggene jeg har på blogglisten min, hver gang de har nye innlegg.
Denne verden er blitt så stor at om man skulle kommentere til alt og alle gjør man ikke annet.
Ang. å bli personlig...
Vanskelig ja...
Jeg viser ikke bilder av oss. Og heller ikke for dypt inn i ting som har med familien å gjøre, men småting. Jeg har jo en interiørblogg/kreativ blogg, og blander derfor ikke inn famile ol. men nevner litt om meg selv, -reiser, hva jeg liker, sykdommen min osv
Jeg syns du deler akkurat passe :-)
Lykke til på sykehuset!!!
Klem
I always hope this gets translated.
I read blogs everyday and yours is one on my google reader. Even though I do not know any bloggers personally, it seems as if I am reading a daily letter from a close friend. So when you write about your decorating or your health I am interested in a good concerned way. I also understand your questioning others motives. Do what you feel the most comfortable with just like in real life you don't tell everybody everything. Good luck and God bless. MB
Dear Anette, Keeping You & Your Family in my prayers while you are away at the Hospital... You have such a Beautiful Blog! I have you on my blog roll so I check in often.. But don't always leave a comment.
I know what you mean.. It's hard to figure out how much to say about our personal lives...
Take Care ~ Big Hugs & Blessings ~ Teresa ( From The USA )
Det der er ikke lett min venn....MEN uansett de som ikke legger igjen en kommentar.....får muligens noe godt og fint med seg i sekken.MEN der er litt frustrerende når det har vært 100 inne på bloggen og ingen kommentar.Vi får finne ut selv hvor privat vi skal gå....men jeg må si jeg beundrer deg som vil blogge om sykehus oppholdet og alt som skal gjøres. MEN det hjelper deg vel også....få det litt utav kroppen og tanker. Jeg håper alt går bra og vil tro mannen takler det så bra. Du må tenke på deg selv nå.....HOLD FOKUS!!! =)
Vi bloggiser skal støtte deg og sende deg varme tanker!!! Ha en deillig dag ....nå må jeg ta en vekke runde...ble litt sen. Klemz
Hej!
Det där med hur privat man kan bli eller ska vara är svårt! Som du skriver så vet man ju inte alls vem som är inne och läser och varför de gör det. Men å andra sidan, vad kan de göra med informationen? Det kanske är det viktigaste. Jag tycker inte man har någon skyldighet att skriva om allt utan bara om det man vill. Det är en trevlig bekantskap den här man har och din blogg är en av mina favoriter. Du berör så många olika ämnen som passar mig.
Jag jobbar på sjukhus med strålbehandling och våra patienter bor också ibland veckovis på patienthotellet med mycken dötid. Laptopen är väl toppen att ha med för att fokusera på något annat än alla undersökningar. En bok, något att pyssla med, lite skön musik i en liten spelare eller på laptopen. För det låter som du skulle behöva lite husmoderssemester också, ni verkar ha fullt upp i er familj. Passa på att vila och slappna av, ta det positiva med det onda.
Hoppas det går fram vad jag menar så jag inte skrivit något du känner att här är en som inte fattar något, men jag håller alla tummarna och tårna!
Må så gott
/Karin
Hei Anette
Ser du har vært oppe i de sene nattetimer å grublet...
Privat/personlig???
MIN FILOSOFI: Å blogge om ulike typer aktiviteter jeg er med på, er jeg personlig. Når jeg skriver om hvordan jeg føler/opplever de ulike aktivitetene, er jeg privat. Lykke til i Oslo
-og du, gutta dine klarer seg sikkert fint:-) men får seg nok noen aha-opplevelser om hvor mange detaljer i hverdagen vi mammmaer faktisk har oversikt over.
Mette...
Jeg er ganske sikker på at alle mennene dine vil klare oppgaven med glans jeg...
Ja hvor går grensen for det hvor mye man skal skrive om..det kan nok være ganske vanskelig.. jeg er nok en av de som skriver veldig lite om mitt privat liv.. og føler det blir riktig for meg.., for andre kanskje vil oppleve det som dumt å ikke bli #bedre kjent" med meg...
Alle og en hver må sette den grensen der de føler det blir riktig..
Lykke til
varm klem Kerstin
Hei Anette!
Her kommer en liten hilsen fra en av dine mange anonyme lesere. For mange er det aa surfe paa nettet en anonym aktivitet. Aarsakene til vaart valg om anonymitet er mange; prinsipp, redsel for data generelt eller redsel for aa skrive feil osv. Vi burde nok takke for oss litt oftere enn vi gjoer men den lille telleren paa siden her viser hvor stor pris vi setter paa deg og alt det arbeidet du legger ned i bloggen din.
Vi kommer igjen dag etter dag paa smaa lynvisitter.
Vi kommer tilbake fordi du gleder oss. Det vakre gir hverdagen vaar et positivt tilsnitt.
Du setter allerede selv spoersmaal om hvor aapen du boer vaere. Vi trenger ikke vite alt!!! Vaer noeye paa at du setter grensen der det er naturlig for deg.
Hva legger du mest vekt paa selv? De mange venligsinnede menneskene der ute som oensker deg alt godt (Vi er i absolutt flertall. Det er jeg sikker paa) eller de surmagede individer som desverre gjoer saa alt for meget av seg og legger igjen negativ og saarende respons.
Naar vi minst venter det kan livet ta en uventet vending vi ikke er forberedt paa. Det faar de fleste av oss paa et eller annet vis oppleve dessverre, baade de av oss som oensker alle vell og de som ikke alltid presenterer seg som de mest tollerante.
Da er det viktig for oss alle og vite at vi ikke er alene.
Du har en alle tiders interioer blogg. Du trenger ikke aa paata deg eventuelle belastninger utover det.
Lykke til Anette. Jeg kommer paa besoek igjen og skal proeve aa takke for meg litt oftere.
AG
Hei Anette(-:
Du har en nydelig og "hjemmekoselig" blogg, det er en glede å lese innleggene dine. Jeg er sikker på at du finner ut en løsning på hvor privat du vil at bloggen skal bli. Du skal jo i en vanskelig og litt lang kjedelig fase i livet nå. Så kanskje det passer å være litt privat, blir vanskelig med interiørblogging på et sykehus:)
Håper du finner en løsning som gjør oppholdet ditt så behagelig som mulig.
Heidi:)
Jeg er innom hver dag, men dårlig til å legge igjen spor etter meg dessverre.. men jeg vil deg bare godt! *S*
Lykke til og gutta dine klarer seg så bra atte....
klem klem
Hei! Jeg har lest bloggen din lenge nå + en hel del andre interiørblogger men bruker ikke å kommentere. Ville bare si at det er nok mange som meg som elsker å lese de flotte bloggene men som ikke kjenner behov for å diskutere og kommentere :) Tror det er veldig få som vil deg noe vondt med andre ord, men skjønner godt at du er skeptisk til å utlevere deg. Stå på og lykke til med operasjon!
Ingunn
Hej Anette! Jag tänker ofta över den gränsen...Jag är nog inne på din blogg dagligen och tycker att den är fantastisk! Ha en fin dag! Kram alexandra
Jeg har også gått mange ganger rundt dette spørsmålet om personlig vs. privat. Og selv om jeg bare har i overkant av hundre lesere hver dag, synes jeg det er "skummelt" å utlevere seg selv for mye.
Jeg blogger ikke slik at folk kan følge meg i hverdagen. Jeg blogger litt overflatisk. Og jeg har merket meg at det er en rar følelse når nabokona spør hvor de fine ullklærne er kjøpt hen? Og kommenterer andre ting jeg har blogget en sen kveld i sofaen...
Du har jo en hel hærskare av lesere, og jeg ville også automatisk trukket foran et gardin foran det som er mest privat. Men samtidig dele litt?
Håper du finner en grei balansegang - det har du klart flott til nå! :)
Ha en fin dag!
Og lykke til!
Klem, cecilie
Hei Anette! Jeg har stilt meg de samme spørsmålene flere ganger. Nå har jeg "bare" rundt 100 lesere daglig og ikke flere tusen som hos deg. Sånn sett føler jeg meg nok ganske så trygg i forhold.
Likevel er det som du sier bare en promille som legger igjen spor, og hvem er de andre? Forhåpentligvis folk som rett og slett ikke forstår poenget med å kommentere.
Jeg skriver jo ganske så personlig om sorg... Og dette gjør jeg for å rense hodet, men samtidig kanskje sette ord på tanker for de mange andre som har opplevd det samme som oss.
Kanskje noe å ha i bakhodet? Tenk om du når ut til andre som skal gjennom en operasjon? Som sitter i sin første vente mnd og er det ferskeste navnet på ventelisten? Som har vært igjennom det du skal igjennom? Altså folk som kjenner seg igjen i en situasjon vi andre ikke kan sette oss inn i...
Disse leserne synes jeg er viktig å nå ut til, og kommentarene deres vil være utrolig verdifulle for deg som blogger:)
Masse lykke til med sykehusoppholdet,-og husk å dele det du føler er naturlig for deg å dele. Stor klem fra Camilla!
Hei hei
Jeg er jo en anetteshus fan, selv om jeg muligens er verdens dårligste til å legge igjen kommentarer. Synes du er flink å balansere det private og blogglivet, aelv om vi alle gjør det på forskjellige måter. Lykke til på Riksen- håper alt går til det beste for deg. Dødtid ja, det blir det nok. Da jeg var på sykehus inn og ut i slutten av 2009 kjøpte husbonden en tråløs nett til meg. Det var fantastisk, så håper du har med deg en slik liten dings.
Stor klem til deg
Christine
Hei Anette,
du har en utrolig fin blogg og mange lesere, jeg er ganske så ny i gamet og sitter og prøver å gjøre meg noen tanker rundt dette med hvor privat jeg ønsker å være. Det at man blir privat gjør kanskje bloggen veldig nær og at derfor mange føler at de kjenner deg veldig godt og at det er spennede å følge deg Men plutselig så "forventes" kanskje mer utlevering enn hva man i utgangspunktet har tenkt- og når nevnes sykehus lurer folk som bryr seg hva i all verden det dreier seg om - og jeg tror da ikke vi snakker nyskjerrighet men omtanke. Viktig at man utleverer det man s e l v føler for og ikke at det føles press om at folk og fe må vite alt. Vi lever i et veldig bekjennede samfunn, noe som kan være slitsomt - man må ikke forklare og fortelle om alt man skal gjøre og det må bare respekteres.Uff denne ble lang..
- kort oppsummert : følg hjertet om hva som er riktig for DEG å skrive om. Klem Anita S
Hei hei,
Ville bare legge igjen et lite spor her jeg også, siden jeg er innom hver eneste dag uten å være særlig flink til å takke for all inspirasjon du gir oss. Bloggen din er en liten interiørperle som gir mye til mange!
Det er vanskelig å gi noen tips om hvor grensen går mellom personlig og privat, den linjen må man trekke selv. Selv føler jeg at man kan snakke ganske så personlig om temaer som frykt og tanker rundt en hjerneoperasjon uten at dette blir privat. Årsaken er at disse tankene tross alt bare er en liten del av den du er og det du tenker i løpet av en dag - du deler fortsatt bare en liten del av deg. Jeg skriver mest om interiør, men også litt om kjærligheten jeg føler ovenfor den lille familien min og om sorgen over å miste mamma av kreft denne sommeren. Det er personlig, men jeg håper det kan hjelpe andre i litt vanskelige situasjoner. Privat synes jeg ikke det blir før jeg begynner å fortelle hva vi gjør hele tiden, legger ut masse bilder av oss og fortelle hva jeg tenker og føler om alt. Det er privat...og jeg tror ikke noen ønsker å høre så mye om det heller:)
Lykke til med alt som ligger foran deg! Del det du ønsker. Og skulle du ønske å skrive litt om oppholdet vil du i det minste få Norges største interaktive sykevisitt, både i og utenfor visittid:)
Stor klem
hei anette!
-en fantastisk flott blogg du har og den vil jeg følge videre :)
Jeg sysler en del med strikking og har en lue "kolleksjon" som jeg har gitt navnet;
"Du fortjener noe som holder på varme tanker", - en slik gave ville jeg gitt deg, for varme tanker,ser det ut til at du har mange.
ltkke til med sykehus opphold og alt det medfører
klem fra arnhild
Hei Anette.
Jeg er som mange andre, ganske ny på dette med å blogge.
Din blogg har blitt en sånn blogg som jeg ser på, og tenker at "sukk, skulle ønske min blogg så sånn ut".
Du har et helt FANTASTISK hjem, og du presenterer det på en flott måte.
Jeg skjønner veldig godt at du ønsker å sette en strek mellom personlig/privat . Det er veldig lett å komme over grensen på hva man strengt tatt trenger å dele med andre.
Håper du syns det er greit at jeg (som du egentlig ikke kjenner) skriver noen ord på innlegget ditt.
Masse lykke til med innleggelsen din, og god bedring.
Siri
Hei Anette, først vil jeg ønske deg lykke til med opr., så vil jeg ønske familien din lykke til med "alenetilværelsen", det går så fint så. Selv er jeg ganske så anonym og fortsetter nok med det.Det er helt opp til deg, men personlig synes jeg du har skrevet det som skrives skal. Ha en fin fin dag, kos deg, klem fra Mona.
Lykke lykke til med operasjonen Anette!!! Del det du føler for, å kjennes riktig i ditt hjertet:) Og en lykketil hilsen til guttene som skal styre hjemme, det går nok bedre enn du tror!!!
Klem
Kära Anette!
Vill bara du skall veta att du finns i mina tankar, allt kommer att gå bra och jag längtar redan tills du är hemma igen!!!!
Massor med BAMSEKRAMAR....
Marianne
Hei, Anette!
Jeg er en av de mange anonyme følgerene til den supre bloggen din. Jeg skjønner godt dilemmaet ditt rundt grensen personlig/privat.
Jeg forstår at det finnes en del personer der ute som blogger om deres egen alvorlige sykdom. Hva med å høre med dem om deres erfaringer rundt temaet?
Selv om man skal være forsiktig og ikke naiv så tipper jeg at du hjelper både deg selv og andre ved å få øst litt tanker og følelser rundt tilstanden din ut i en blogg?
Nå aner jeg dessverre veldig lite om hvordan man kan begrense tilgangen teknisk til en blogg, men om det er mulig så kan jo kanskje den delen av bloggen du ikke vil at alle skal ha tilgang til, bli gjenstand for en slags form for godkjennelse hvor ingen får tilgang uten å legge inn fullt navn eller lign..?
Lykke til på Riksen - ønsker deg alt det beste :)
Klem,
Trude
Det er bare du som kan bestemme hva som blir for privat for deling.
Jeg er ikke veldig privat, men det er jeg ikke i livet ellers heller. Så det faller meg naturlig å ha en slik blogg.
Jeg har ikke skrevet mye om min diagnose (fibromyalgi), men jeg har skrevet ett innlegg, og det e nevnt noen ganger at jeg har vært til behandling. Innlegget ble skrevet på en tid det var mye vondter, jeg gikk glipp av en del ting pga det, og jeg følte veldig å ikke bli forstått av bl.a. barndomsvenner, som bor 30 mil herfra. Da var det godt å lette litt på lokket, overfor både venner og ukjente i Bloglandia, men også i håp om at disse venninnene også leste her så de så hvordan det var fatt.
Min sykdom er ikke synlig, og jeg har mest gode dager, heldigvis. Men innimellom er det en dag, en uke eller mer som er dårlige og det er vanskelig for andre å forstå. De ser jo bare meg når jeg er bra. Jeg skriver sjelden om at det er vonde dager, på bloggen eller på facebook,og det er ikke naturlig for meg å ssende en sms om a jeg har vondt... Så venner som bor på hjemplassen min ser jo som sagt bare de gode dagene.
Så jeg valgte å være åpen om sykdommen, for å få lettet mitt eget hode og for å forklare fler i verden om hvordan det arter seg.
Kanskje du kan få ut litt tanker, eller bare opplyse folk. Jeg fikk noen veldig gode kommentarer på mitt innlegg om at de nå lærte noe nytt, at det var fint å få vite. Folk vil jo ikke grave og spørre, selv om de vet det er noe... Du trenger jo ikke skrive om DINE følelser rundt det.
Uansett hva du velger å gjøre: Lykke til med oppholdet på Riksen!!
Vibeke ♥
Jepp, jeg er ekspert på å skrive laaaangt ;P
Jeg kan bare svare for meg selv...
Jeg ble brystkreftoperert i høst og er nå igang med cellegiftkurer.
Jeg syntes det har vært en lettelse å kunne skrive litt om dette også og det har vært utrolig deilig med all den støtten jeg har fått fra både kjente og ukjente.
Det varmer godt når du eller ikke har det så greit!
Ønsker deg masse lykke til med alt du skal igjennom!
Vi er nok mange som vil ha deg i tankene framover nå...
Varm klem fra Beth...
Den grensen mellom personlig og privat er så utrolig vanskelig å definere... Skjønner godt hva du mener! Tror en bare til en hver tid må kjenne etter hva som føles riktig og ikke riktig å dele med omverdenen. Og det er jo helt sikkert det du også gjør. :)
Må innrømme at jeg selv ikke er den flinkeste til å kommentere, selv om jeg leser bloggen din flere ganger i uken. Som ikke-blogger selv, synes jeg kanskje at det ville være unaturlig å legge igjen spor etter meg hver gang, da det det aldri vil bli en "dialog" mellom oss slik som du har med andre bloggere. Mest av alt ville jeg kanskje følt meg litt "masete" på et vis... hvis du skjønner??? :) Men ja, skjønner veldig godt hva du mener med at det kan være et tankekors å tenke på alle de der ute som leser bloggen din, men som du ikke vet hvem er, eller aldri ser noe til. Sikkert lett å glemme innimellom.
Lykke til videre med forberedelsene før oppholdet ditt!
Varme hilsener fra Pernille, som synes du har en fantastisk fin blogg!
Ja, er veldig vanskelig med det skillet mellom personlig og privat. Man må nesten bare kjenne etter hvor man selv setter grensen. Ønsker deg iallefall lykke til med sykehusoppholdet. Håper det ikke er noe alvorlig!:)
Ha en fin dag!
Klem Sissel Olin
Hei Anette,
Jeg er fast leser av bloggen din, syns du har fengende tekster og vakre bilder.
Det er absolutt et aktuelt tema du tar opp i dette innlegget, ikke bare for din egen situasjon, men også for oss andre bloggere. Man ender selvfølgelig opp med å ha ulike grenser for nettopp dette, men jeg tenker at det viktigste er at man er obs på hva som føles riktig for en selv. I dagens samfunn er "kikker-tendensen" stor, og dersom man ikke setter sine egne grenser kan det fort gå over styr..Mener jeg,da..;) Jeg personlig ville nok ikke skrevet om disse undersøkelsene/sykdommen på bloggen underveis, men kanskje skrevet det ned i en egen bok - for så å vurdere etterhvert om du vil legge ut oppholdet? Lykke til med alt!
Hei på deg.
Først og fremst må jeg få lov å ønske deg masse lykke til på Rikshospitalet. Håper alt går bra med deg.
Når det gjelder grensesetting for hva man blogger om, ser jeg at dette er høyst varierende. Har ikke noe annet råd enn at man får følge hjertet, og blogge om det som føles rett for deg.
Ønsker deg god bedring og lykke til, ikke bruk krefter på å bekymre deg over de som skal være hjemme "alene", vet det er lett å si, hadde nok gjort det sammen..., men de klarer seg nok helt fint ;)
Liker veldig godt bloggen din - fin stil! Tror bare det kommer godt ut av å være åpen om sykdommer, både privat og på bloggen. Alle detaljer bør jo ikke med (noen av de stedene). Når det gjelder å blogge om andre må man jo være forsiktig, man ønsker jo ikke å bli kjent som blioggingens Knausgård!
Hilsen Bentemor
Ville bare si lykke til med operasjonen - skal tenke på deg. Tone
Lykke til med sykehusopphold og operasjon.
Bloggen din er kjempekoselig, og den fant jeg via en annen interiørblogg.
Jeg er innom her stort sett hver dag, selv om jeg ikke har vært den flinkeste til å legge igjen kommentarer her :)
Synes selv det til tider er litt vanskelig å skille mellom hvor mye av "privaten" man skal legge ut, spesielt på blogger der det ikke er passord, men jeg tror jeg har funnet en fin middelvei egentlig :)
Man blir jo "glad i" andre bloggere - i blogger man besøker. De blir en del av nett-livet, hehe... Man ønsker jo også å dele litt av seg selv, uten å gå for dypt inn i privatlivet sitt.
Har blogget i noen år nå, men har funnet ut at jeg trenger en blogg som interesserer meg mer, dersom jeg skal kunne klare å oppdatere ofte. Derfor starta jeg til slutt noe jeg lenge har hatt lyst til - en interiørblogg. Så min er rimelig ny, men håper jeg klarer å bygge den opp til en fin og innholdsrik blogg etterhvert :)
NÅ ble det mye om meg og mitt her, men som sagt, grensen er litt vanskelig å trekke innimellom, men skriv ikke mer enn du føler det er greit å dele med alle som måtte ramle innom bloggen din :)
Håper selvfølgelig at det ikke er noe veldig alvorlig som gjør at du skal gjennom dette her nå, men krysser fingrene og håper alt går bra.
Klemmer fra Helgeland :)
Personlig vs Privat.... ja, hvor gåt grensen?
Jeg antar det er individuelt fra person til person. Hvor ønsker du å sette grensen? Hvor føler DU at det blir for privat?
Det finnes nok av blogger som fungerer som en slags "Nett-dagbok". Men som du selv sier, handler bloggen din først og fremst om interiør. Til nå synes jeg du har hatt en fin balanse av både familie, venner, kosthold, interiør og hendelser i dagliglivet. Vi som leser bloggen din, KJENNER deg, på en måte hvertfall. Vi vet alle at du heter Anette, har en mann som ikke bryr seg stort om interiør (hehe, som alle våre menn;) og at du har to nydelige gutter. Vi kjenner til livssettingen din! Vi kjenner huset ditt og gjennom alt du skriver hver dag kjenner vi en liten bit av deg også. At du skal på rikshospitalet og opereres er personlig - men samtidig bare så personlig som du gjør det. Kommer du til å dele alt med oss? Jeg mener, prognosen, resultat på alle prøvene osv? Tvilsomt.. Nettopp fordi dette blir for personlig. Men mest sannsynlig kommer du til å fortelle oss om dagene dine. Har du det bra? Holder du på å gå lei sykehusmaten (hehe) osv. Du vil nok også dele litt info om selve operasjonen også, men det blir vell ørsmå drypp av info?
Jeg tenker som så at en blogg skal være personlig i den grad det føles riktig. Ettersom du har såpass mange "views" hver dag av ukjente, tenker jeg at du ønsker å holde litt tilbake, og det forstår jeg godt. Du skriver f.eks. ikke om dine barns resultater på skolen.
Men derimot om bursdager og slikt:)
Jeg synes du er flink til å balansere bloggen.:D
Mange hilsener fra meg, som er av dem som vanligvis ikke legger igjen et spor:)
Fru Blom
Grensen synes jeg selv er vanskelig og finne, men jeg synes det er veldig interessant og lese det "Private" de andre bloggerne skriver:) Man føler stax man kjenner personen litt mer, og bloggen blir enda mer interessant. Så jeg for min del er veldig interessert i å høre om dine opplevelse på Rikshospitalet og din "sykdom". Lykke til! Håper alt går bra.
Klem J.
Jeg synes denne grensen er veldig vanskelig å trekke, og jeg synes mange gjør det feil. Det spørs jo hva slags blogg det er kanskje, men jeg synes ofte at leserne får vite mer enn de nesten 'vil'. F.eks. finnes det jo de som omtrent legger ut hele livet sitt på facebook.
Men jeg synes tanker rundt noe som dette er noe helt annet. Hvis du trenger å skrive om det, er det ikke for privat. Dette er din blogg og du velger hva som skal stå. Bare husk at du tenker over hva du kan føle deg komfortabel med etterpå.
Jeg føler med deg og kommer til å følge med uansett hvor personlig - eller privat du velger å være:)
Klem fra meg
Hei!
Ein fersk bloggar her, som ikkje brukar legge igjen så mange spor... ENNO!! Syns du har ein fantastisk flott blogg, brukar den som inspirasjon no - til både blogging` og husbygging :) Takk for det!
Ønskjer deg alt godt og lukke til med opphaldet ditt på Rikshosp. Har eit nært familiemedlem som eg følgjer tett for tida, som driv med behandling i same området kan det sjå ut som. Eg kryssar fingrane for deg, sender mange varme tankar, og gler meg til å lese og bli inspirert av bloggen din i laaaang tid framover :)
Klem frå meg :)
Hei Anette! Jeg er også en av de anonyme som aldri har gitt "lyd" fra meg her hos deg. Men jeg syntes du har en flott blogg og beklager at jeg ikke har brydd meg med å skrive før. Ønsker deg masse lykke til med utredning og operasjonen.Jeg tenker på deg! STOR klem fra en fremmed jente på 27.
Hei Anette
Jeg vil bare ønske deg og familien din lykke til i tiden som kommer.
Når det gjelder den private biten, synes jeg du har balansert dette veldig bra hittil.
Mvh Kari
KJære deg!
Oj, ja nå nærmer det seg avreise alt. Ikke bare bare å dra fra alle guttene dine, håper tiden du er borte går fort. Ikke minst at alt går bra med operasjonen. Du får prøve å fokusere på at et par-tre uker et et sekund i livet, mens god livskvalitet og fravær av smerter vil prege hele livet. Skal tenke masse på deg. Og når det gjedler personlig vs. privar "dilemmaet", så skrev jeg noen tanker rundt det for en ukes tid siden fordi jeg også stadig funderer litt over det. Jeg tror det er veldig individuelt og at man bare må kjenne på sine egne grenser og gjerne diskutere dem med sine nærmeste. Jeg skjønner og kjenner på helt det samme ifht. alle de som aldri gir seg til kjenne. Medbloggerne kan man til tider ha lyst til å dele mer med, men det er alle "de andre" som man er utrygg på. For min del er det å ha "dagbok" for privat, det å si hvor jeg er og hva jeg gjør til enhver tid blir for tett. Jeg velger å se på det som glimt, utvalgt glimt. Noen ganger åpner jeg litt opp, andre ganger lukker jeg igjen. Så lenge man er bevisste den døren, tror jeg man er langt på vei. Du gir av deg selv, men du eksponerer på ingen måte deg eller familien din synes jeg. Jeg synes du har en flott balanse på alle måter, Anette. God klem H
Hei Anette! Jeg er også en "anonym" titter, som er innom din blogg nesten hver dag. Når jeg sitter foran pc'n om kveldene, fungerer dette som min fristund! Du og "Emmeline" er mine favoritt-bloggere, og jeg følger dere med latter og interesse. Jeg skjønner at du føler at enkelte ting er for privat å skrive om, og da er det antagelig for privat. Jeg synes du gjør en kjempejobb med din blogg, og ønsker deg lykke til på sykehuset. Tenk positivt, er mitt råd. Stoooor klem fra Camilla H, Trondheim
Hei!
Bare det at du får så mange kommentarer på et slik innlegg, sier vel litt om hvor populært/hvor kjekt, andre syns det er at du deler dette med oss!!
Vanskelig ja, nesten et etisk dilemma;-) hvor mye en skal del. Det drypper jo inn litt private innlegg med meg selv også, ser jeg. Hadde ikke tenkt det, men...
Jeg fikk en vekker for en tid tilbake, og det gjorde meg forsiktig. Det er som du sier, det er lett å glemme at "hele verden" kan lese bloggen din, og ikke bare velmenende medbloggere... Ekle kommentarer kan jo dessuten være hvem som helst;-) Vi bloggere tror jeg er en godtroende rase!!
Lykke til! Ser ut som det er en litt "ekkel" operasjon da...
Håper du gir oss litt hint om hvordan det går med deg på sykehuset etter hvert:-D
Ha en fin dag videre
Klem fra Kristin
Hei Anette
Jeg er fast leser av bloggen din:) og hvor privat du vil være er helt opp til deg! Grensen kan være så mye forskjellig for så mange..så det blir veldig inviduelt. Men jeg er varsom med hvilke bilder jeg legger ut av barna mine. Der tenker jeg meg alltid om 2 ganger:) også er jeg flink til å få tillatelse fra andre hvis det er andre på bildet. Men ellers prøver jeg å ikke bli alt for privat. Men skjer det en stor hendelse i livet, hadde jeg valgt å fortelle det (noe jeg gjorde på bloggen, da min lille Linnea i fjor sommer holdt på å miste livet). Grunnen til at jeg ville fortelle det i korte trekk, er fordi da forstår folk hvorfor jeg plutselig blir borte en stund, eller har diverse tanker en dag osv. Også tenker jeg litt sånn at: jeg er ikke den eneste som har havnet i en sånn situasjon og da tenker jeg at det er godt for andre å lese det og evt dele tanker. Jeg ville også fortelle om det pga jeg ville advare nybakte foreldre å gå fra barn i mageleie. Det var viktig for meg. Da følte jeg at jeg hadde bidratt med noe..
Dette blir helt opp til deg. Uansett hva det er du går igjennom så ønsker jeg deg all lykke på ferden.
varm klem fra Lillan
Hei Anette. Synes du gjer det som er "rett" i mine auger. Men dette er no veldig individuelt. Men eg synes du viser at ein kan lykkast med blogging, sjølv om ein ikkje er så personleg. Eg har sikkert ubevisst tatt råd av deg. Eg har fått høyre at eg deler for mykje. Føler ikkje det sjølv? Skriv ikkje om barna, eller legg ut bilder. Som du seier; der er så mange som kan gå inn.
Eg er sikker på at gutane dine klarer seg bra; sjølv om mamma nok blir veldig sakna! Men du ser dei kanskje i perioden? Uansett kva du skal; LYKKE TIL! Det er ingenting som er meir frustrerande enn å gå å feile noko, og vente på behandling. Ventelistene, spørsmåla, angsten og eventuelt det å ikkje klare alt ein skulle ynskje saman med barna sine. (eiga erfaring) Og viss du føler for å blogge om det, så er vi mange som bryr oss oppriktig. Viss du let vere, er vi mange som akseptere det uten et spørsmålsteikn. Sånn er det med den saken. Det er det gode bloggvener er til for!
Pust djupt inn og ut nokre gongar. Senk skuldrane. Gjerne i frisk luft. Dette har berga meg ved fleire anledningar siste ti åra...
God klem frå Elin (som endeleg ser ein ende på si sykehushistorie, håpar eg!)
Hei vennen. Gøy at du tar det opp.. jeg er på en måte i samme situasjon men til sist følte jeg også at jeg MÅTTE skrive litt om hva som er greia for meg. Å ikke skrive om sykdommen og alle de kjipe dagene ville bare bli "fake" Mens andre igjen ønsker seg kanskje bare INTERIØR og leser videre andre steder. Like greit! Jeg blogger for egen del - selvsagt TOPP at snart 60 000 har besøkt meg og det er jeg stolt av. Men jeg er MEG og valgt til sist å skrive NOE om meg og hva jeg er igjennom. man får på ett slags vis en kontakt med flere her inne - ett slags samfunn av omsorgs mennekser som vi faktisk ( ia llefall jeg ) TRENGER på ett vis! En slags SKYBERT ;)
Veldig masse lykke til på Riksen!Ønsker deg alt godt i hele verden Anette. Stor klem fra Meg
Hei Anette,
Jeg vil aller først si at jeg liker bloggen din som den er, rett og slett. Jeg synes du balanserer ting veldig godt jeg. Jeg er enig med DrameElin over. Jeg har nok også tatt litt lærdom av din blogging. Og hvis jeg skulle legge ut bilder av mine nære og kjære, så vil de ikke kunne være så lett gjenkjennelige for å si det slik.
Ellers så vil jeg gi deg alle mine lykkeønskninger til deg på Rikshospitalet. Mannen din kommer helt sikkert til å fikse alt helt greit tenker jeg.
Vi har sel vært inn og ut av sykehus i halvannet år nå med en av våre kjære små, hvor en av oss har i perioder har vært hjemme med de andre barna. Alt går, men ikke sikkert alt går som planlagt alltid.
Jeg har alltid vært den absolutte planlegger. Strukturert og organisert. Men siden vår elskelige her hjemme ble syk, har ordet planlegging ikke vært i vårt vokabulær lenger. Men drømme, det gjør jeg derimot mye av!!
Det blir nok godt for dere alle, at du nå blir frisk.Da er tre uker svært svært kort tid hvis man kan tenke slik ;) ...og igjen sier jeg som DraumeElin over " vi er mange som bryr oss oppriktig !".
Igjen, lykke, lykke til på Riksen. Der er de fantastiske. (hehe..ikke uten grunn at legene ser ut som forskere alle mann med håret til alle kanter, fotformsko og brillene på nesetippen :))..de er kjempeflinke!! )
Klem,Line
Hei! Tusen takk for kjempefin blogg som jeg er fast innom. Jeg har aldri lagt igjen kommentar, men vil deg bare alt godt og syntes du er kjempeflink og inspirerende. Lykke til!
Jeg titter innom deg med jevne mellomrom, og vil ønske deg all mulig lykke til på sykehuset. Skjønner at operasjonen er en stor omveltning i livet ditt, som det er vanskelig å ikke nevne i bloggen din, og at det kan være vanskelig å trekke linjen mellom privat og personlig. Jeg er imidlertid sikker på at du klarer det fint.
Klem fra MiaNostalgia
Lykke lykke til på Riksen - jeg tenker på deg! Angående hva man skal dele og ikke dele på bloggen er vanskelig synes jeg. Du må bare følge magefølelsen din, skrive det som føles riktig for deg!
Klem Kristine
Hej Anette!
Åh jag förstår precis vad du menar. Det är lätt att glömma bort att det är flera tusen som läser ens blogg dagligen... Jag försöker också att inte vara alldeles för privat. Utan lite lagom, men gränsen är hårfin... Tycker du gör det alldeles perfekt och jag ska hålla tummarna för dig du goa tjej att allt går bra för dig! ♥
Stoooor kram från Susanne
kjære anette!
ikke lett med denne grensen mellom personlig og privat... jeg begynte å lese interiørblogger fordi jeg først og fremst var interessert i interiør! men så etterhvert føler jeg at jeg har blitt "godt kjent" med mange her i bloggeverden og da er det også fint å vite litt mer om personene bak bloggen!
det er nok mange som synes det er godt å skrive om viktige ting som skjer i livet sitt i egen blogg. det kan være godt og trygt å få satt ord på sine tanker på denne måten. også får man jo så mange søte tilbakemeldinger også...
ønsker deg alt godt og lykke til med sykehusopphold!
klem beate
Hei Anette.
Jeg er en av de leserne du beskriver over som leser ivrig, men aldri kommenterer. Så nå følte jeg det var på tide med en liten hilsen.
Lykke til med operasjonen din og sykehusoppholdet ditt! :)
Hva du skal skrive, og ikke skrive, kjenner du nok best selv.
Mvh Ingvild.
liver er for kort til å ikke deles..tenker jeg litt. jeg er nøye med å ikke skrive noe om andre mennesker, evt få samtykke.
med meg selv går jeg kun etter magefølelse.
Heisan Anette,
Jeg er en av dine faste lesere som ikke legger igjen så mange spor. Bloggen din har vært min absolutte favoritt lenge, og synes du har fantastisk smak og et nydelig hjem.
Jeg synes at det er kjempefint å bli litt "kjent" med deg som person. Leste med stor interesse om ditt opphold på Island og synes det er flott at du også deler informasjon om det du nå skal igjennom. Du kommer til å ha et stor heiagjeng i ryggen og jeg tror egentlig ikke du har så mye å frykte så lenge du selv er komfortabel med å dele informasjonen med oss.
Jeg er sikker på at dette kommer til å gå bra! Masse lykke til med operasjonen! Vi er mange som bryr oss om deg og tenker på deg og det du nå går igjennom.
klem fra Saline
Lykke til på Riksen! Jeg leser som oftest ikke så mye tekst på bloggene jeg er innom, jeg ser for det meste på interiørbilder. Jeg skriver ikke så veldig mye på min egen blogg heller men har i det siste lagt ut noen få personlig bilder, f.eks barna på skitur. Jeg synes det jo er veldig gøy å se hverdagsglimt fra andre bloggeres liv så jeg prøver å by litt på meg selv også på min side.
Det er jo veldig gøy for venner og familie å få et innblikk i vår hverdag via bloggen så litt personlig synes jeg man kan få være, selv på det store skumle internettet ;)
Tusen takk for at du legger ut så mange vakre bilder fra hjemmet deres, det er til stor glede og inspirasjon:)
Hilsen Camilla
www.crj-design.blogspot.com
Hej Anette!
Önskar dig lycka till på sjukhuset och hoppas allt kommer att gå bra. Jobbigt att vara ifrån sina barn så länge och de kommer att längta efter mamma...Jag är en av de anonyma läsarna på din blogg. Har varit hos dig i stort sett dagligen i snart 1 år! Din blogg är beroendeframkallande, jag måste in en snabbis varje dag.
Stor lycka-till-kram från Jessica i Sverige
Hei!
Jeg er en av de mange som leser bloggen din, som aldri kommenterer. Kom borti bloggen din via "hvitstil", og synes det er kjempeinspirerende å se hva du får til. Jeg er 26, mamma til en liten gutt, og bor i nord-norge. :) Så vet du litt :) Masse lykke til i Oslo! klem
Sweet Anette ~
I completely understand your dilemma of private vs public on your blog...I too only provide glimpses into my personal life, focusing mostly on my passion for decorating. However muuch about your hospital stay you decide to share, I wish you many blessings and a speedy recovery! I will keep you in my prayers and will stop by to leave you some positive thoughts over the next few weeks :) Your blog is pure joy for me and such a happy place for me to come!!!
Hugs ~
:) T
Stoppet litt opp etter å ha lest dette innlegget...Din blogg er en jeg besøker ofte, men som med så mange andre, blir det med titten og så ut igjen...
Lykke til med sykehusoppholdet i Oslo.
Hei Anette:)
Har nettopp oppdaget alle disse fine interiørbloggene, hvor du og så mange andre gir oss lesere flotte stunder foran pc`n. Er ikke flink til å legge igjen kommentarer, selv om jeg etterhvert har skjønt at det er "god folkeskikk" når man besøker en blogg så ofte som jeg besøker din;) Får bli flinkere til det. Ønsker deg og din familie lykke til i tiden framover, så får du føle på hvor mye av det du skal igjennom du vil dele med leserne dine.
Klem fra Anita
Først ønsker jeg deg lykke til! Så vil jeg vel egentlig råde deg til å stole på magefølelsen. Jeg synes iallefall at det er koselig å få et lite innblikk i bloggerens liv, men man jo selv føle hva som ikke er greit å dele så lenge det gjelder deg selv.
Prøv å sette inn tid til å kose deg innimellom alle prøver. Klem fra meg:)
Hei Anette.
Jeg har bloggen din under "favoritter" fordi jeg er blitt glad i den. Jeg er heller ikke helt frisk og har vært gjennom forberedelser til sykehusinnleggelse. Jeg skulle imidlertid være borte et halvt år og glemmer aldri tanker og følelser jeg hadde i den tiden. De hjemme kommmer til å greie seg veldig bra. De kommer nok heller til å være bekymret for deg!
Jeg ønsker alt godt på sykehuset.
Hvis du kommer friskere hjem er det jo fantastisk å tenke på.
Varm klem fra Kari.
Først vil jeg fortelle at bloggen din er en av mine favoritter!
Jeg skjønner godt problemstillingen din i forhold til privat vs personlig...har tenkt på dette selv mange ganger, og har ikke lagt ut bilder av mine barn og min familie, nettopp fordi jeg synes at de skal ha mulighet til å velge selv hvor vidt de ønsker å ha bilder av seg selv på nettet. Håper du finner ut av hva du ønsker å dele på bloggen og ikke...uansett hva du velger er jeg sikker på at det er mange bloggvenner her inne som vil følge deg og tenke på deg i tiden som kommer.
Ønsker deg masse, masse lykke til med operasjonen!
Klem - klem
Masse lykke til :)
jag tycker inte det kan bli för privat... En blogg är ju privat, och kan vara ett skönt sätt att skriva av sig på! Lycka till på sjukhuset!
Hei igjen Anette!
Er så enig med deg, har så lyst å være klar over hvem som leswer bloggen, hører på bygda at det er jo sÅ amnge som elser, og ser jo på treff at dets temmer, men utfra kommentarer....Promille få... Er så mye artigere å skrive og by litt på seg selv når andre også gjør det, via kommentarer tilbake... Har oftere tenkt på å stenge den, hvorfor skal jeg by så mye på emg selv til anonyme? Mne så er det jo så gdot med deg og andre som stikker innom med en hilsen, blir jo litt bitt av basillen... Jeg kjenner meg sånn igjen i det du skriver, jeg elsekr ungene mine og er så stolt, vil så gjerne vise..men så er det jo internett... Jaja, dette ble et rart innlegg, beklager, vil ønske deg lykke til, kjøp masse magasiner og prøv å nyt roen oppholdet gir deg innimellom slagene! Jeg stikker innom og sjekker hvordan det går uansett:-) Klem og gode tanker, Marianne
Hei Anette
Jeg ønsker deg riktig lykke til med det du skal!!
Skal bli spennende å følge deg på denne spesielle turen - nå har det seg sånn at det er utrolig mange dyktige leger i Norge, og jeg regner med at i ditt tilfelle - er de beste på plass.
Bloggverden blir man aldri klok på. Man ser at mange er innom, - noen sier at "å ja din blogg er jeg innom hele tiden...!" - og da tenker jeg, jamen så legg igjen en liten notis da!! - samtidig er jo dette noe vi velger selv. Vi og bare vi kan styre dette.
Noen ganger er jeg personlig - andre ganger ikke. Når det er store omveltninger, så kjenner jeg at jeg "får lyst til å" si noe til de som har kjent meg lenge og som "følger meg". Mange av oss "treffes" også på facebook og der er det mer mulighet til å være mer privat i chatterom osv...
Jeg merker i alle fall selv, at om noen er lenge borte fra bloggen, så lurer jeg veldig på om de er syke, har det skjedd noe leit...etc - og livstegn og "hva er det" - har ingen ting med nysjerrighet å gjøre. Jeg kjenner at mye har med omsorg å gjøre. Jeg ser at de som har vært syke eller har hatt en tøff periode - og er åpne om det på blogg - de får utrolig mye støtte. Og det ser du jo her! Omsorg er noe folk velger å gi deg - og ikke fordi de MÅ. Da hadde de ikke kommentert. De gjør det fordi de har blitt kjent med deg og den du er - og tenker på deg - og er ærlige.
Se på det som en tv. av og på knapp. De av oss som vil se på og være med deg i livet ditt, de blir med - de andre lar vær.
herved kommer i alle fall all mulig hell og lykke!!
Tone
Hei!
Jeg er også en av de som ofte er innom bloggen din, men aldri legger igjen kommentar. Synes at du har en veldig fin blogg, og blir glad av å lese og se på de fantastiske bildene dine.
Når det gjelder å være privat/personlig, så synes jeg at du har valgt en fin linje. Synes at mange "byr" for mye på seg selv og sin familie.
Ønsker deg masse lykke til!
Hilsen inger
Hei Anette.
Jeg er også en som besøker siden din titt og ofte. Den er kjempefin!!! - og ligger som favoritt hos meg. Noen ganger legger jeg igjen en kommentar, andre ganger ikke - kommer litt an på dagsformen.
Så tenker jeg litt på spørsmålet ditt. I det hele tatt at du stiller det, tenker jeg er fordi du er usikker og egentlig ikke vil. Balansen du til nå har hatt er kjempefin!!! Og jeg er enig med flere av innleggene over, spesielt "Fru Blom".
Jeg tenker også at det du til nå har bevisst holdt deg til er følgende blogg, sitat: "En interiørblogg om den landlige og
nostalgiske stilen". Kanskje kan det være en ide? At når du er på Riksen kanskje skriver litt om interiøret der (kanskje noen enkle bilder) av stoler, senger, bilder, kantiner (om du orker..), og om design på ting utstyr og ting du blir undersøkt med, om maten om menneskene og det uvanlige/rare der...
Du finner nok ut av det! Uansett, ønsker jeg deg og din familie alt godt! Og gleder meg til å følge deg på bloggen din videre!
Hilsen Monica
men kjære vene, visset ikke at du ogsp sliter med helsen... , det høres da slik ut... utredning og opersjonrer, ventetid...
klart du prøver å tilrertte legge i hjemmet før du skal være borte så lenge,- og så vanskelig tid du går i møte...
sender deg mine varmeste tanker,- glad i deg,- bloggvenn...
Svaret på din fråga hittar du bara i hjärtat ditt. Detta är din egna värld där du sätter upp alla spelreglerna. Din blogg får aldrig bli en belastning för du har inga skyldigheter mot andra bloggare.
Bara om du känner för att skriva om vad du går igenom, om det hjälper dig -så ska du göra det.
Och när du far, så gör det med vetskapen att väldigt många sänder dig positiv och stärkande energi, nära och kära men också många av oss som är dåliga på att skriva kommentarer i vanliga fall.
Kram Maria-Isabel
Bare en lykke-til-klem :-)
Jeg er også en av de mange som med glede følger bloggen din, men som dessverre sjelden etterlater spor.
Jeg håper alt går bra og at du kommer styrket ut av denne perioden. Ønsker deg alt godt.
Så trist å lese om din forestående sykehusinnleggelse. Jeg er som du vet en stor fan av dine blogg, og føler jeg kjenner deg etter 14 måneder med daglig besøk.
Jeg ønsker deg og familien din lykke til i tiden som kommer. Flott at du er åpen.
Varm klem Ingunn
Masse lykke til Anette!
Ja hvor går grensen? Jeg blogger litt om barna innimellom, men ikke mye. Mannen min har en jobb som gjør at han ikke kan blogges... Men det som jeg syns er litt dumt med blogging er venner som leser og som hele tiden vet hva jeg gjør osv.. Hvis jeg skriver feks:"Jeg skal til London neste helg"..Så vet de jo de og når jeg forteller det så liksom.."ja jeg leste det på bloggen din"..ja litt vanskelig å forklare da..Men koselig at de leser den og da..smiler
Du har en nydelig blogg Anette..Du er jo liksom sjefen over alle sjefer da:) Der sjefer er positivt asa:) :)
Jeg tenker det er fint å være litt privat, for da blir man jo litt spennende..jeg vet ikke..
Forhold til feks folk som skriver om angst, deprisjoner osv..eller sykdommer for den saks skyld..Syns jeg det kan være fint der det kan hjelpe andre..og kanskje seg selv...
Nå er det sengetid her..En lang skoledag i vente!God tur til Oslo!
Tenker på deg:)
God klem fra
Lotta
Hi Anette
I've been off the blog most of this week and missed this post but would like to say I'll be sending warmth thoughts and best wishes to you during the next few weeks.. The translator is a little sketchy on interpreting this post... so I hope I have not misunderstood....
Sometimes i wonder how much of myself I should reveal on my blog.. Sometimes I would like to talk more about my frustrations with my health or work but I don't as I believe some ppl from work read my blog and it is from them, the work ppl that I want to remain private.. But every now and then it is liberating to reveal the thoughts running around my head and I notice from the comments that my readers respond well to my 'purging' haha and have the same fears and thoughts themselves....
Best wishes to you Anette.. Take care xx Julie
Hej Anette!
Jag tillhör en av dina läsare som kommer inom ganska ofta, kanske inte var dag, men någon gång i veckan, men som inte lämnar kommentarer. Till att börja med: Du har en fantastiskt blogg! Den ger så mycket inspiration!
Jag själv drabbades för snart 5 år sedan av en allvarlig sjukdom och tvingades att tillbringa en tid på sjukhus, så jag tror jag vet vad som väntar dig... Att vara i från barnen är värst som mamma! Man vill ju vara där för dom var dag! Smatidigt är dom drivkraften till återhämtning. Man tänker på dom och så kämpar man lite till!
Jag har också en blogg, långt ifrån så fin som din, men jag delar med mig att mina projekt i livet och lägger ibland ut information om sjukdom och där jag befinner mig. Framför allt för att hjälpa dom som är nydiagnostiserade med den här sjukdomen... Jag själv sökte med ljus och lykta efter information men hittade ingenting, vilket gjorde att jag kände mig enormt ensamt om mitt tillstånd.
Jag önskar dig all lycka nu när det är dags för dig och din sjukhusvistelse och framför allt god bättring!
Varma kramar Carin
Hei Anette
Jeg kjører forbi huset ditt nesten hvergang jeg kjører en tur, det er bare så flott! Jeg er også desverre en av de bloggerene som bare stikker innom, men sånn er det når man er ny i gamet.
Jeg ønsker deg bare all lykke på sykehuset og håper at alt går bra, dette er tiden der du må tenke på deg selv. Jeg skjønner at tankene går til de hjemme og om de skal klare seg, men tror nok ikke de sulter foran brødboksen.
Når det gjelder det å skrive om private ting er jeg nok enig i det mange skriver her, at det må man finne ut av selv. Jeg på min side kommer nok ikke til å legge ut bilder av mine barn og min mann.
Synes nok at dette er noe du må finne ut av selv.
Hei Anette! Jeg må nok føye meg inn i rekken av de som ikke er så flink til å legge igjen en kommentar. Må nok skjerpe meg litt der siden jeg er daglig innom den utrolig flotte bloggen din som jeg fant fram til først i desember:) Du har et fantastisk vakkert hjem som du har all grunn til å være stolt av. Gleder meg til å få se flere flotte bilder videre i det nye året:)
Vil bare ønske deg masse lykke til med utredning og operasjon,og krysser fingrene for at resultatet blir slik du ønsker:) Kjenner deg ikke,men ønsker deg og dine det aller beste:) Må være tungt i hverdagen når man ikke føler seg helt frisk.
Hilsen Brita..
Hei.
Jeg oppdaget bloggen din for kort tid tilbake, da jeg opprettet min egen oppussingsblogg. Så jeg har ikke vær aktiv på kommentarfronten enda, men her er jeg nå da!
Jeg ville valgt å blogge det en føler gir en noe tilbake. At det er med en god følelse innlegget blir publisert!
Lykke til. Og takk for flott blogg!
Kristin
Hei Anette.
Tusen takk for flott blogg! Er ofte innom, men dette er første gang jeg legger inn en kommentar. Koser meg veldig mye med de flotte bildene og gode tipsene dine, de er til stor inspirasjon!
Har ingen gode råd angående hvor mye man skal skrive om personlige ting på bloggen, regner med at du finner ut underveis hva det føles naturlig å skrive om. Ikke utlever informasjon dersom du er det minste i tvil om det er riktig.
Lykke til på sykehuset! Dersom tiden skulle bli lang er du jo veldig heldig som har nettilgang, mange fine blogger å kose seg med.
Ønsker deg alt godt!
Klem fra Aina
Hei Anette! Du har en fantastisk fin blogg som inspirerer meg (uten unntak) hver ENESTE gang jeg er her inne :) Som faktisk mer eller mindre er hver dag, for du ligger nemlig på stjernen (favoritter) min!
Èn av grunnene til at jeg kommenterer her i dag, er fordi jeg ser du skriver at du er usikker på hvem "alle de andre" er, jeg er ikke den som kommeterer ofte på bloggene jeg leser (så og si aldri faktisk...), så derfor tror jeg at jeg er en av "alle de andre" - og jeg vil betrakte meg som en veldig vanlig 20 år gammel jente, som liker å lese bloggen din nettopp fordi du inspirerer meg med din fantastiske bilder, tanker og informasjon om interiør og fordi du sper på med litt privatliv også. En perfekt blanding spør du meg :)
Også var det en annen ting; denne sykdommen din, det er klart man blir nyskjerrig på dette... Ikke nyskjerrig på en snokete måte. Selvom jeg er vel kanskje litt over gjennomsnittet nyskjerrig også (sikkert derfor jeg liker så godt å lese blogger?), men jeg har en nær venninne med en sykdom som kan minne meg litt om det du skriver om.. Det som interesserer meg mest er at du skriver om en hjerneopperasjon, min venninne ser ingen lys fremtid pga sykdommen sin, og har hatt mye plager, spesielt kanskje tanken på å aldri bli medisinfri.. Men noe av det værste for henne, tror jeg helt ærlig er all uvitenheten rundt sykdommen. Venninnen min har epilepsi, om det er det du har vet jeg jo ikke! Men det jeg vil frem til her er at det står respekt av at du velger å skrive - om bare litt - om det du går igjennom og skal igjennom.. JEG tror at hvis unge jenter (og gutter) i samme situasjon som deg (og min venninne) kan se at det finnes så mange andre, det finnes løsninger og ikke minst; det finnes kanskje også en fremtid uten medisiner? Jeg vet vel nesten ikke helt selv hva jeg vil frem til.. Kanskje at du som en helt normal, flink, oppegående jente kan dele dine erfaringer rundt sykdommen gjennom en blogg som egentlig har ett helt annet fokus? Nei, gud vet.. Lykke til med sykehusoppholdet i hvert fall!
Det er kun DU som vet hvor grensen går! Jeg syns også det kan være vanskelig.. Som du selv skriver, det er jo bare en brøkdel av leserne som legger igjen spor etter seg.
Uansett ønsker jeg deg masse lykke til med sykehusoppholdet!
Klem fra Anneli <3
Jeg følte for å kommentere denne gangen. Jeg har aldri kommentert til deg før, men det er fordi jeg leser blogger som en bok/dagbok, og jeg skriver aldri notater i bøker (så fremt det ikke var skolebøker). Du har en veldig fin blogg, og du gir meg masse inspirasjon. Jeg er 27 år og skal snart starte byggingen av et nytt hus sammen med min samboer. Jeg kommer nok til å ha en mer moderne innredning enn det du har, men bruker likevel bloggen din sammen med mange andre til å få inspirasjon til hus og hjem.
Hei!!
Jeg er også en av de anonyme leserne av bloggen din.Er også dårlig til å legge inn kommentarer, men vil gjerne også ønske deg masse lykke til på Riksen eller Riket som vi elsket å kalle det, da jeg jobbet der for 38 år siden. Du er på et trygt sted med masse bra kompetanse. Mange gode tanker fra Wenche
Thanks for info, I am always looking for something interesting on the Internet, i want to send
photos for your blog
Legg inn en kommentar